Gaiawine & Spirits AS
ABRUZZO  |  BASILICATA  |  CALABRIA  |  CAMPANIA  |  EMILIA ROMAGNA  |  FRIULI-VENEZIA-GIULIA  |  LAZIO  |  LIGURIA  |  LOMBARDIA  |  MARCHE  |  MOLISE  |  PIEMONTE  |  PUGLIA  |  SARDINIA  |  SICILIA  |  TOSCANA  |  TRENTINO-ALTO ADIGE  |  UMBRIA  |  VALLE D'AOSTA  |  VENETO

Toscana

Chiantishire, Medici og Den Guddommelige Komedie

Toscana er trolig Italias mest kjente og velrenommerte region. ”Alle” har vært i Toscana – eller har lyst til å reise dit. Toscana har da også vært et yndet reisemål i århundrer - for paver og pilegrimer, fyrster og stmonarker, lærde og kunstnere – knekter og fanter. Og turister. Regionen ”midt i Italia” er like berømt i dag som i tidligere tider; for sin kultur, sitt billedskjønne landskap, sin historie og sine historiske kulturpersonligheter, samt for sine pittoreske byer og sine mange museer.

Ikke minst er Toscana berømt verden over for sitt kjøkken – og for sine viner. "Alle" elsker toscanske viner, og vinhandlere fra hele verden overbyr hverandre for å få fatt i de beste produktene: Super-bordvinene går for priser som ikke står tilbake for 1.er Crus i Bordeaux, innkjøpere sloss for å få fatt i de beste Brunello'ene og Vino Nobile’ene - og prisene på Chianti Classico er mer enn fordoblet de siste fem årene..!

CortonaHistorien og landskapet er like mye å begeistres over i dag som for hundre år siden. Men det faktum at Toscanas vinøse stjerne lyser såpass sterkt på Italias vin-himmel er ingen selvfølge. For selv om regionens som vindistrikt har en lang og kvalitetsorientert historie, er bakgrunnen for at vi i dag fortsatt ser på dette som et av verdens fremste vindistrikter en kombinasjon av flaks og rå beregning. Fenomenet kan for en god del tilskrives heldige omstendigheter – og gode forretningsinstinkter hos velstående investorer. Mye av Toscanas moderne vinøse suksess skyldes nemlig at regionen på slutten av 70-tallet ble et senter for massive investeringer fra nasjonale og internasjonale bidragsytere, nettopp på bakgrunn av den sterkt økende interessen regionen fikk fra en italiensk turistnæring i sterk vekst. Dette førte til en kvalitetsøkning på de da eksisterende produktene – og en derav påfølgende etterspørsel - og prisøkning (noe som også var intensjonen). Omtrent samtidig ble området et samlingssted for alle som følte at den italienske vin-lovgivningen ikke var forenelig med deres ønske om kvalitet, og som derfor ønsket å tenke i nye, gjerne revolusjonerende, vin-baner. Av denne mot-bevegelsen ble viner vi i dag kjenner som ”super-toscanere” skapt. De middels gode produsentene ble, om ikke annet så i alle fall i navnet, også med på lasset i regionens økte status som vindistrikt, og vips – et av Italias første, og fortsatt sterkeste, kvalitetsdistrikter var ”skapt”.

Pansano ToscanaNå har dette allerede rukket å bli gammelt nytt. Alt vi i dag forbinder med Toscana ved første tanke er positivt – vinen, maten, historien, kunsten og naturopplevelsene. Dog medfører denne ”positivismen” faktisk også problemer for oss som bevisste vin-konsumenter; fordi det stilles enda større krav til oss når vi skal handle toscansk vin. Det er langt verre å skille klinten fra hveten i en region hvor ”alt” i utgangspunktet er bra – i alle fall ok – og hvor navnene på etikettene i seg selv koster penger. Spesielt angår dette ”super-toscanerne”, som som regel er VdT- eller IGT-klassifiserte og dermed gir svært lite informasjon fra seg. Dog er det heller ikke gitt at Chianti-flasken man kjøper i butikken i Firenze (eller på polet på Strømmen) er verdt prisen man betaler. Ofte tvert imot. Etiketter prydet med navnene Chianti, Brunello og Vino Nobile er allerede etablerte ”vinnere” på vinmarkedet, man forbinder noe positivt med disse navnene og lar ofte region- og vin-navnet borge for kvalitet alene. Dog; langt fra alt som lages i disse kommunene er verdt pengene man betaler for produktet. Produsentene er mange, fra bitte små familiebedrifter til globale industri-magnater har sitt tilhold i alle toscanas vinkommuner. Og de forskjellige husenes viner er svært forskjellige, selv om grunnoppskriften er den samme. Å dermed finne frem til produkter som forsvarer sin pris er faktisk gjerne ekstra vanskelig her hvor så mye er bra – men dyrt – og så mye er middelmådig eller verre – og like dyrt… ”Alt” fra Toscana koster – men alt som glimrer er ikke gull. Og selv om man etter hvert begynner å kjenne de fleste av de beste husene (fordi de er berømte) – og mange av de verste (fordi de er beryktede) er det stadig mye upløyd mark for vin-entusiaster i Toscana. Men også mange nedtråkkede stier. Alt dette sagt er det dog få steder i verden man kan nyte dårlig vin i så praktfulle omgivelser..! Så det å lete etter vin-skatter i Toscana er som regel verdt turen alene, uansett.

Historisk sett er Toscana etrusker-land. Det var her etruskerne hadde sitt hovedsete, og sitt kongedømme i tiden før og under de tidligste av romerrikets dager. Etruskerne var også romernes største konkurrenter og forløpere innen alle områder - fra kunst til arkitektur, fra militær strategi til alt som hadde med okkupasjon og ekspansjon, politikk og administrasjon å gjøre. Ikke minst gjaldt dette utviklingen av jordbruket. Og herunder; utviklingen av vin-dyrkingen.

EtruskerEtruskerne forble svorne fiender av Roma, og romerne var sterkt mistroiske til Etruria. Dette på tross av at, eller kanskje nettopp på grunn av, at romerne hadde vært underlagt etruskiske konger helt opptil Roma ble en republikk (år 510 før vår tidsregning). Romerne overvant til slutt dette folkeslaget militært, og passet da på å tilintetgjøre så vel etruskerne som Etruria helt. Dog arvet romerne allikevel svært mye av etruskernes religiøse, politiske, sosiale og kulturell sider – for ikke å glemme at de både arkitektonisk og militært stort sett hadde hatt de samme preferansene hele tiden. De hadde kort og godt vært for like til å komme overens, og etruskernes noe mer barbariske og voldelige fremferd, i følge romerne - som å drikke vinen uutvannet – ga Romas adel og senat nok grunner til å se på etruskerne som et folk som hadde signert sin egen dødsdom, og bare ventet på bøddelen. Når romerne til slutt overvant den siste etruskiske hærfører passet de da også på å gå grundig til verks. Ingenting ble stående av de gamle etruskiske byggverk - de ble enten integrert i romerske bygg eller destruert.

Om romerne valgte ikke å beholde en bosetning, dvs med nye beboere, i et område hvor etruskerne hadde byer eller landsbyer ble den fullstendig eliminert. Det var kun én evig stad... I løpet av relativt kort tid var hele det etruskiske folk, og alle kilder om dem, utslettet av seierherrene. Det eneste vi har funnet som kilde til informasjon om etruskerne i dag - en gang like avanserte og siviliserte som sine naboer romerne - er, billedlig nok, deres graver og innholdet i dem.

Toscanske vinmarkerDog er ikke dette folkets vinmessige arv noe å kjimse av. Det er i dag klart at de første latinske poeters nedskrevne hyllester til vin er til etruskisk, og ikke til gresk eller romersk vin. En annen egenskap romerne arvet av etruskerne var deres kjennskap til Toscanas styrke som fremragende mark for vindyrking! Etter det etruskiske tapet mot keltere, ved Circumpadana i 350, hadde de overlevende etruskerne blitt fortrengt mot Tiberen og den toscanske vestkysten, noe som hadde medført at mange av deres beste og eldste vinmarker var blitt forlatt og ødelagt. Dette visste romerne, og selvsagt, etter at såvel keltere som etruskere var fortrengt av romerne flerfoldige generasjoner senere og det hersket fredelige tilstander i regionen, gikk romerne med nøye avmålte skritt rett til disse områdene for å gjenoppbygge og iverksette egen vindyrking der – med sin kunnskap om slaget ved Circumpadana som utgangspunkt for å gjenfinne vinmarkene etruskerne der hadde mistet! Kvaliteten på vinen fra Toscana var allerede da kjent, og hadde sammen med vin fra Campania, Sicilia og Roma selv (Lazio) opparbeidet seg renommée som et av de beste vinområdene i hele Romerriket.

Etter Romerrikets fall noen hundre år senere gikk det nedover bakke her som i resten av Italia... I de neste tusen til femtenhundrede årene som fulgte var ikke fokuset like mye på kvalitetsvin som tidligere, her som overalt ellers. Men Toscana hadde allikevel flere fortrinn opp gjennom historien, som gjorde vin fra området verdenskjent.

Medici-festningen i CortonaMedici-familien satt luksus, kunst og kultur i høysetet i by-staten og militærmakten Firenze - og Toscana ble med denne familiens fremvekst tidlig en av det unge Europas kulturelle høyborger. Og der ble det fokusert på det ypperste innen alle kunstarter - også jordbruket. Som brødet fra det toscanske kornet skulle være det beste, skulle den toscanske vinen være likeså. Og slik har det vedvart. Som reisemål for den utdannede og ellers velstående elite i Europa har alltid Toscana, med Chianti og byen Firenze, alltid vært et midtpunkt - og for å trekke alle aspekter av begrepet nytelse inn i bildet måtte en selvsagt også fokusere på sitt kjøkken og hva en heller i glassene. Ikke minst Katarina, inngiftet i det franske hoff og svært godt vant hjemmefra med bordets gleder, har mye av æren for dette.

De siste par hundre årene har i all hovedsak fart ille med Toscana, som de har det med hele Italia. Ikke minst takket være to verdenskriger - for Italias del utkjempet både med og mot alle mulige motstandere, og hvor mange slag og bomber har endt på italiensk jord. En fullstendig feilslått kvantumspolitikk i etterkrigsårene gjorde også stor skade på det renommé, som et gastronomisk og vinøst overdådighetshorn av nytelsesprodukter, Toscana hadde hatt i førkrigsårene. Dette ”ryktet” oppsto ikke minst takket være en stadig større andel tilreisende fra den britiske middel- og overklassen, som ble fullstendig slått til jordeb av det overdådige og kunstferdige Toscana, og anså det for verdens sentrum hva angikk alle aspekter over temaet nytelse, også estetisk. Etterkrigsårene fór ille med Toscana, men i dag regionen på rett kjøl igjen, ikke minst takket være de innledningsvis nevnte investeringer.

Vingård i ToscanaTradisjonen tilsier at det er en selvfølge at Toscana skal være ledende innen produksjonen av vin, ikke bare takket være dets enestående druer og DOCG-områder, dets status som reisemål grunnet dens naturskjønnhet, og dens øvrige kvaliteter kulturelt, estetisk, arkitektonisk og gastronomisk. Dette gjelder også fordi området faktisk har et av de beste klimatiske utgangspunkt i verden for dyrking av vindruer. Noe de da også til stadighet beviser. Montepulciano-produsenter som Poliziano er i den definitive topp-klassen ikke bare i Toscana, men i vin-nasjonen Italia. Montalcino-huset Col d'Orcia tilsvarende i Montalcino. For ikke å glemme Chianti – hvor produsent-navn som Castelo dei Rampolla, Borgo Salcetino og Fattoria Nittardi gjør seg stadig mer bemerket ved siden av de kjente ”traverne”. Den lille super-kommunen Carmignano er for øvrig Italias minste DOCG-klassifiserte region. Produsenter som Le Farnete  viser hvorfor. Mange, mange flere kan nevnes.

De til enhver tid tilreisendes tilstedeværelse i Toscana har for lengst gjort at toscanerne selv har anerkjent sin region som en under konstant overvåking av kritiske blikk. De hyppigst besøkende har engelsk og ikke minst tysk opphav. Navnet ”Chiantishire” er ingen tilfeldighet – det er gitt Toscana av britiske overklasse-besøkende med sans for ”sitt eget” Toscana. De så på Toscana som så nært og kjært at risikoen for å støte på venner i Toscana var større enn på Piccadilly Circus i London.. Mange bodde der flere måneder i året enn de bodde i Engand. Den tyske andelen tilreisende har alltid vært svært stor. Det sies at det var de tyske tilreisendes nulltoleranse ovenfor dårlig mat og drikke, samt disses preussiske krav om den beste oppvartning som har lært toscanerne deres gjestfrihet. Et produkt av tysk disiplin, i så fall? Ikke en særlig sjarmerende tanke.

Enea Silvio PiccolominiDog; dette faktum bekreftes så langt tilbake som på 1400-tallet, da vi i humanisten Enea Silvio Piccolominis nedtegnelser finner følgende utsagn. ”Tyskerne driver herberger. Den slags mennesker har allerede gjort hele Italia gjestfritt”. Kjenner dere ikke Enea..? Han var fra Siena, ble senere utnevnt til Pave Pius II, og levde fra 1405 til 1464. Han er kjent som en av Vatikan-historiens mest frittalende, livsglade og nytelsesorienterte paver – samtidig som han var en svært velutdannet og intellektuell mann, en stor poet og forfatter både før og under sitt pave-embete, og en mann med politisk intelligens langt forut for sin tid. Ikke minst kunne han det meste om så vel vertshusdrift som vindyrking – hans familie hadde en vingård i Corsignano hvor han hadde trått sine barneår, samt ofte hjulpet til i voksen alder. Den godeste Pius II elsket sitt Toscana, som utallige tyskere, engelskmenn og besøkende fra all verdens nasjoner – og ikke minst italienerne selv har gjort gjennom alle tider, og fortsatt gjør. Ikke minst takket være regionens grøde – men også fordi de ser det som den vakreste regionen i verden.

For å avslutte med den kjente vin- og naturforfatteren Edward Hyams ord: "Det er ikke bare idyllisk å drikke sin Vino Nobile i Montepulciano, sin Chianti i Firenze eller Siena, sin Brunello i Montalcino, eller sin Vernaccia i San Gimignano. Det er også en nytelse..! Fordi vinen, som utsikten, er blant de beste i verden". 

Nittardi og Castello dei Rampolla er Chianti-stjerner på den toscanske himmel, i Montalcino i sørvest er det historiske Brunello-huset Col d'Orcia legender. I Montepulciano er det ingen som overgår dr. Carlettis Poliziano. I Maremma er husene Lohsa (Poliziano) og Nectar Dei (Nittardi) etablerte stjerner, mens kultprodusenter som Bibi Graetz (Fiesole) og Enrico Pierazzuoli (Tenuta Cantagallo i Chianti Montalbano og Le Farnete i Carmignano) stadig overgår seg selv. I Chianti Rufina rett øst for Firenze skinner familiebedriften I Veroni i årgang etter årgang. Og mer - vi har bare såvidt skummet fløten i Toscana så langt, i følge oss selv.

Salute!